Ball-Ti-Mora`s Åge Jasper - " Jasper" f. 11.10.2006.
"En hund, så stor som möjligt, hvilken imponerar såväl genom rik hårbeklädnad, god proportion mellan hufud och kropp, som ock genom angenäm färg och eleganta rörelser, ock som hos hvilken varje karikatur lutande överdrift är utesluten. Dess utseende låter mera sluta till brukbarhet och förstånd än åtskilliga andra, modet blott tjänande rasers. Lynnet är lifligt, hvarken för eldigt eller häftigt, ej heller dåligt och alls icke lömskt. Klokhet, tillgifvenhet och vaksamhet måste göra denna hund lika väl till en trogen vän och kamrat för människan, som till en energisk beskyddare av hennes lif och gods, liksom äfven hans rörlighet och uthållighet, förbundna med en vacker kropp och ett rikt hårlag, som gifver den största motståndskraft mot yttre inflytande, stämpla honom till en användbar ledsagare i vatten, till fots och till häst".
Rasbeskrivning från 1895
Leonbergeren i Norge - Historie
Bakgrunn:
Leonbergeren er en av de svært få raser hvor man med sikkerhet kjenner rasens opprinnelse. Rett ved Stuttgart, i den sørlige delen av Tyskland, ligger en liten by ved navn Leonberg. Her levde fra 1808 til 1889 rådmann Heinrich Essig. Han var glad i alle slags dyr, og hans hjem ble av mange betraktet som en liten dyrehage.
.
Av alle disse dyrene var det nok hundene som var hans største interesse. Essig var ikke ukjent med hundeavl, og han hadde all den idealisme og stahet som er nødvendig for å begynne arbeidet med å utvikle en helt ny hunderase. Hvilket motiv han hadde for å starte sitt nye oppdrett er vel ikke helt klart. Det heter seg imidlertid at hans mål var å krysse frem en hund som lignet løven i Leonbergs byvåpen. I dag må vi vel være enige om at han i så fall har han lykke svært godt.
Som grunnlag benyttet Essig seg av sort/hvit newfoundlender (senere kjent som Landseer), langhåret St. Bernhard og Pyreneer.
Intresset
Den første "ekte" hund av denne nye rasen skal være født i 1846 og fikk navnet Leonberger etter Essigs elskede hjemby.
Når den første Leonbergeren kom til Norge kan vi dessverre ikke si med sikkerhet. Det er sagt at det fantes Leonbergere både på Sørlandet, i Hedemarkstraktene , på Ringerike og i Ski. Sigrid Undset nevner også en leonberger i en av sine bøker.
De fleste av disse tidligere Leonbergere ble tatt hjem til Norge av sjøfolk, og en del kom også til Norge etter krigen, sammen med de første som var med i tysklandsbrigaden.
Den første leonberger i moderne tid ble tatt inn til Norge i 1977 av Anne-Marie Smith. Denne tispen som het Adele von Murrtal, regnes i dag som stammor og starten for leonbergerens nye æra i Norge. De første årene var det naturligvis ikke så mange eksemplarer av Leonbergeren i Norge. Tilgangen til valper var begrenset, men etter hvert så ble det også importert valper både fra Sverige og Danmark og antallet vokste stadig.
I 1983 ble det i Klubben for Større Selskapshunder (KSS) opprettet en egen rasegruppe for Leonberger og dette årstallet regnes som starten for det organiserte arbeidet med Leonberger i Norge.
Den 1. januar 1991 ble så Leonbergerens egen raseklubb startet. Klubben fikk navnet Norsk Leonberger Klubb (NLBK).
Klubbens formål er å fremme Leonbergeren som rase i forhold til FCI's standard gjennom avlsarbeid, utstillinger, lydighets- og brukshundaktiviteter.
Klubben er tilsluttet Norsk Kennel Klub og den Internasjonale Leonberger Union.
Adele v Murrtal |
Det å ha hund har også noen negative sider som det kan være greit at familien diskuterer. Leonbergeren er en stor rase med mye pels. Den røyter ca. 2 ganger i året, og det blir ganske mye pels. (Du må ha en solid støvsuger) Du må regne med å bruke mye tid på oppdragelse av valpen, meld deg på kurs o.s.v. Det er spesielt viktig å ha en veldressert og velfungerende hund når den er 50 - 70 kg.
For det første er det en forutsetning at hele familien er enig. Dersom du allerede har bestemt deg for rase er det lurt å ta kontakt med leonberger-folk. Gå gjerne på utstillinger, prat med hundeeiere og oppdrettere. De aller fleste leonbergereiere er like hyggelige som hunderasen. Kanskje du kan få komme på besøk til noen som har leonberger, for å bli bedre kjent med rasen i mer rolige omgivelser. Du kan også ta kontakt med en av klubbens regionkontakter.
Barnevennlig
At leonbergeren er barnevennlig er det mange som kan skrive under på og fortelle historier om. At den blir det forutsetter allikevel fornuftig omgang med barn fra den er liten valp. Det er din oppgave som hundeeier å passe på at hunden din blir behandlet med respekt av barn og at den får positive erfaringer med barn fra den er valp. Det gjelder leonberger så vel som alle andre raser. La aldri hund og barn være alene uten tilsyn. En leonberger kan lett dytte et barn over ende i ren iver. La ikke barn under tenårene gå tur med leonbergeren. Det kan fort bli en ubehagelig opplevelse dersom de skulle havne opp i en uforutsett situasjon.
Vaktegenskaper
Det er stor variasjon i leonbergerens vaktegenskaper. Noen hunder varsler aldri, mens andre viser tydelige vaktinstinkt i ung alder.
Selvsikkerhet og overlegen ro
Rasen kan til de grader være så rolig at de ofte blir «mobbet» på dressurkurs etc. der hunden godt kan legge seg rett ned mens andre jevnaldrende valper er mer i lufta enn på bakken. Det kan også gi utslag i en tendens til å ville bestemme selv. (Jeg kommer, skal bare gjøre meg ferdig med det jeg holder på med)
Lydighet
Leonbergeren lærer fort. Den er glad i familien (flokken) sin, og trives best nå den får være sammen med den. Rasen er var for signaler og følelser. At en så stor rase som leonbergeren er lydig er en forutsetning for et lykkelig hundehold. Husk bare at den ikke blir det av seg selv. Det er din jobb å bygge videre på det oppdretteren har lagt grunnlaget for i planmessig avl og preging av valpene. Meld deg på dressurkurs, jobb bevisst med miljøtrening o.s.v.